Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt David Mayfield sitt nye album for n’te gang, skjønner jeg at dette må alle få høre mer om. Good Man Down er nemlig så bra. Albumet overstiger alle mine ordinære forventninger til et album.
David Mayfield kommer fra Kent, Ohio, nå bosatt i Warren, Ohio, og har i flere år på hjemmebane levd litt i skyggen av sin lillesøster, Jessica Lea Mayfield, som har gitt ut flere kritikerroste album. I tillegg til å ha spilt i familiens eget husband i oppveksten og senere i søster Jessica sitt backingband, er David også tidligere medlem av gruppen av Cadillac Sky og i 2011 gav han ut sitt første album som The David Mayfield Parade. Debutalbumet, som forøvrig har samme tittel som bandet og er en veldig bra plate, var også et stort varsko om at her var det potensiale til å utvikle seg til noe langt større.
David Mayfield er en mann med et solid stykke skjegg festet til hake og kinn og han har en en fløyelsmyk stemme, en kombinasjon som verden har sett alt for lite av de siste 30 årene. Stemmen til Mayfield minner mest om countryartisten John Anderson, men det er andre elementer ved stemmen hans jeg aldri helt klarer å plassere, noe som i de fleste tilfeller betyr at dette er mer unikt enn det man i første omgang tror.
Helt siden David Mayfield ble kjent med Avett-brødrene på en festival kalt Appalachian Uprising, et sted i langt inne i Ohio og før Emotionalism kom ut og i en tid da banjoen var enda mer ustemt(!), har Seth og Scott støttet David og familien. Det var imidlertid søsteren Jessica Lea som først fikk gitt ut album av de to, med god drahjelp etter å ha åpnet for Avett Brothers på Emotionalism turneèn gikk hun i studio med Dan Auerbach fra Black Keys som produsent. Etter at Davids band, Cadillac Sky, gjorde det samme et par år senere, for så å dra på tur med Mumford & Sons, stoppet det hele opp. Cadillac Sky ble oppløst og David var på egen hånd. I 2011 kom albumet The David Mayfield Parade, produsert av Bob Cesare, en mann som visstnok skal ha hjulpet Dan Auerbach i gang i bransjen. Etter et par år modningstid som låtskriver er altså album nummer to fra David Mayfield her. Et kickstarter-prosjekt med overveldende støtte fra fansen og et sluttresultat som viser en lynende intelligent låtskriver i startgropen av sin kreative karriere.
Mayfield er altså en nær venn av Avett-brødrene og nettopp broder Seth sin stemme kan høres i åpningssporet, “Love Will Only Break Your Heart”. Og hvilket åpningsspor det er! Helt fra fela skviker ut sine ertende toner i starten av låten, via en historie om å bryte opp, være i nesten-voksen fasen, til hele melodien som likeså godt kunne vært fra The Band sin katalog.
Det er her historien starter på dette albumet, i den første låten. Fordi det er en helhet i dette albumet jeg nesten aldri har sett eller hørt maken til noen gang. Den unge mannen som tar sin far i hånden før han forlater Ohio og begir seg ut i verden på eventyr, uten å vite noe særlig om hva det han kommer til å oppleve på veien vil gjøre med han som menneske. “Superfluous Instrumental” er en instrumental slik som tittelen antyder og en fin spoleknapp fram i tid til “From A Dream”. En låt der Mayfield forteller om sine første overlykkelige stunder som nyforelsket mann, akkompagnert av strykere og himmelske harmonier.
Det hele endrer seg fort, helt fra den strålende, men dystre, fjellmusikken i “Another Year”, som varsler død og elendighet, til det som kan virke som en nesten planlagt bilulykke i “Little Blue Car”, handler låtene om det sanne helvete man blir mentalt utsatt for når man blir sviktet av de man elsker. Alt henger sammen her, “Human Cannonball” med sitt uendelige savn, sannhetens time i “The Willow And The Babe”, fristelsene som finnes i “Tempted”, platas eneste coverlåt (Marty Stuart), og til oppvåkningen i “Was It Only Me”. I sistnevnte oppdager han at forelskelsen har stått i veien for sannheten. Det er tøffe tider for en ung mann dette, men som vi husker fikk han klar formaninger med på veien i første låten, “Love Will Only Break Your Heart”.
Et veldig emosjonelt album er Good Man Down og den røde tråden og historien som går igjen gjennom hele albumet har gitt meg mang en gjenkjennende tanke. Tittelen på førstesporet sier det meste. Størst av alt er kjærligheten og derfor er den ofte det sterkeste våpenet man vil måtte ha behov for å forsvare seg mot i et menneskes livsløp. David Mayfield har nærmest laget en perfekt plate om hvor mye forelskelsens kraft påvirker et menneske i de forskjellige stadier av livet.
Good Man Down er en plate med et veldig spenn musikalsk, helt fra å være så langt nedpå som man omtrent kan komme (“Goodbye Farewell So Long”), til kraftfull outlaw/mountain-country, catchy melodiøs folk og til energisk og metallisk gitarrock i “Trapped Under The Ice”. “The Willow And The Babe” inneholder noen av de fineste fele, dobro og pedal steel partiene jeg har hørt på plate så langt i år. Meloditeften til Mayfield kan vel best sammenlignes med luktesansen til en hund, han har i hvert fall funnet frem til saker de to siste årene som andre sliter med å finne i løpet av helt liv. Etter å ha levd med lyden av en Good Man Down i et par uker nå, føler jeg meg helt sikker på at det i krysningspunktet mellom americana, folk og indie i det herrens år 2013, ikke vil komme særlig mange album som er mer overbevisende enn dette.
Hør hele albumet på Spotify – Kjøp albumet fra David Mayfield eller hos CDbaby
[vimeo video_id=”60424159″ width=”650″ height=”450″ title=”Yes” byline=”No” portrait=”No” autoplay=”No” loop=”No” color=”00adef”]
