Festivalens mest overraskende booking var uten tvil John Murry. Litt ut av det blå kom han plutselig til Norge for å spille to jobber. Mannen bak kritikerfavoritten “The Graceless Age”, som også er en stor favoritt her på bloggen, avholdt med andre ord sine to eneste konserter i Europa denne sommeren i lille Norge.
På formiddagen lørdag besøkte Murry Dust of Daylight Sessions, hvor han spilte inn 4 låter eksklusivt for våre lesere – som takk for støtten fra Dust of Daylight og DoD-forfatter Johnny Wilhelmsen spesielt.
Og klokken 20:30 var han klar i Magic Mirrors, foran et godt over halvfullt telt. Konserten ble i perioder skjemmet av den infernalske skravlingen fra folk som ikke eier respekt for artist og musikk, samt et sabla leven fra Plenen – der dunkingen i perioder overdøvet Murrys skjøre låter og stemningsfulle gitarspilling.
Murry tok problemene på strak arm, spøkte med publikum på sin egen underfundige måte. Han spøkte stadig om sine til tider dystre tekster.
“This will probably want to make you kill yourselves” spøker han et par ganger, men det er ikke noe annet enn smil å se i publikum. Murry leverer sine tekster med en intensitet og en åpenhet som er helt unik, og når han forteller at vi nå skal ha et Oprah Winfrey-moment, som han følger opp med å fortelle at han på et tidspunkt i sitt liv var heroinavhengig – så kom det nok ikke som noen Oprahsk bombe på folk i publikum.
Det er noe uendelig sårbart ved John Murry, der han står alene på scenen og gir inntrykk av å være en litt forskremt fugleunge som har falt ut av reiret sitt litt for tidlig. Låtene hans er en studie i et intenst liv, der hans kunstnersjel gjør at han har fått evnen til å sette ord på det på en måte som få andre er i stand til. Samtidig så formidler han, ved å stå der og synge og fortelle om livet sitt, at det er håp uansett hvor mørkt det er. Mannen har tross alt vært klinisk død, og stort lengre ned er det vel neppe mulig å komme…
Høydepunktet var nok kanskje “Things I Lost In The Fire” – hvor han vrenger livet sitt åpent og gir oss fritt innsyn i tragedie og fortvilelse. Det er på mange måter betegnende for John Murry – måten han har bearbeidet den tunge tiden på ved å skrive noen av historiens mest ærlige og hjerteskjærende tekster. Det kreves dessuten litt av en mann for å stå på scenen og brette ut liv og følelser på den måten. Sterkt og imponerende er bare forordet her!
Vi fikk også høre en bunke nye låter, eller låter som “ikke er på en plate enda” som han kalte det. Da kan det jo være opportunt å minne på John Murrys Kickstarterkampanje som pågår i dette øyeblikk.
For de som savnet “Little Colored Balloons”, så kommer den på Dust of Daylight Sessions i neste uke, sammen med tre andre låter vi fikk fanget på video før showstart lørdag.
Alt i alt ble det en intens og vakker stund med John Murry, men noen festivalartist er han ikke. Han fortjener et lokale med et dedikert publikum, slik han hadde på John Dee kvelden før. Likevel må Bergenfest få credit for å ha booket ham til Bergen og Norge for første gang. Han lovet at det på langt nær ville bli siste gang han kom på besøk…
