Omkring 150 smilende Bergensere ble lørdag kveld forflyttet til en svett og svingende Honky Tonk et sted i USA en gang på 50-tallet. Daniel Romano stilte seg opp med sitt Trilliums Band, og overbeviste alle de oppmøtte om hvem som for tiden er sjefen innenfor genuin amerikansk countrymusikk. Det må altså en kanadier til for å gjøre det skikkelig.
Det kunne virke som om bandet hadde hatt en strabasiøs tur over fjellet denne lørdagen, for det tok bortimot en time før Romano “oppdaget” at han hadde et publikum. Ikke dermed sagt at han spilte på autopilot, men han vekslet ikke ett eneste ord med publikum før han plutselig så oss, og begynte å småmumle litt mellom låtene. Etterhver tødde han grundig opp, og skravlet i vei som om vi skulle være gamle kjente hele gjengen.
Etter konserten overhørte jeg en samtale på toalettet, den gikk omtrent som følger: Toalettgjest1: “Steintøft å bare spille TO låter fra platene sine!”. Toalettgjest2: “Takk og pris! Jeg trodde det bare var jeg som var helt utafor, og ikke kjente igjen noen av låtene”…
For Romano spilte i oppunder 2 timer, og rundt 20 låter – og spilte så vidt jeg har klart å oppsummere TRE låter fra sine fire tidligere plater. “A New Love” fra Come Cry With Me, “Hard On You” fra Sleep Beneath The Willow og “Runner” fra Daniel, Fred & Julie.
Resten av konserten var satt sammen av fire låter fra den kommende platen – som i livetapning låt temmelig rått – og også ganske så annerledes enn den elegant produserte platen som kommer til sommeren. “Old Fires Die”, “Strange Faces”, “The One That Got Away (Came Back Today)” og “I’m Gonna Teach You” er alle hentet fra den nye platen.
Vi fikk altså servert en kveld som stort sett bestod av uinnspilt og slik sett ukjent materiale. Og det var helt perfekt! Lydbildet varierte fra det mest autentiske Hank Williams-soundet, via Tom Petty, John Mellencamp og til et lekende og eksperimenterende Grateful Dead. I sentrum var selvsagt Daniel Romanos ufattelig kule stemme, og ikke minst den aldeles utsøkte Aaron Goldstein på pedal steel.
En ting som slo meg, var hvordan Romano og The Trillums Band klarer å låte så samspilte, og samtidig se så laidback og uinteresserte ut. Rytmeseksjonen er tight som rævhølet til en mygg, og nevnte Goldstein leverer varene så det holder. Hele veien uten at de knapt nok kaster et blikk på hverandre. Det er ingen kommunikasjon å spore på scenen utover det at alle kjenner sin plass i lydbildet, og leverer sine deler akkurat der de skal. Samtidig låter det friskt og levende, og man kan se at de koser seg herfra til månen.
Høydepunktene for min egen del var nok “More Love From A Stranger” – I get more happiness from a bottle, and get more love from a stranger... og deretter en av de beste låtene som er laget på denne siden av 1980; “Best Man” – om mannen som er forlover i elskerinnens bryllup. Der hun gifter seg med hans beste venn. Som han sa; “This will probably be on an album in… 4-5 years time”.
Kveldens skuffelsen var at han hadde fjernet barten… men til gjengjeld hadde han Peter Stormares karakter fra Prison Break på trommer. Så alt veier opp på et vis.
For etter fullgått konsert, og hans forhåndsannonserte to ekstranumre – så ville trampeklappen og hoiingen ingen ende ta, og Romano måtte rope bandet sitt tilbake på scenen for én ekstra låt. Noget på sparket trøkket de igang en gnistrende versjon av George Jones’ “If Drinkin’ Don’t Kill Me (her memory will)” – til stormende jubel.
Romano virket å kose seg stort i Bergen, og signerte villig vekk plater – og slo av en prat med alle som tok turen bort etter konserten. Han var veldig fornøyd med mottagelsen, og lovet å ta turen tilbake så snart anledningen bød seg. Jeg tror Bergen vil stå klar med åpne armer, for maken til countrykonsert har vi ikke fått i denne byen på mange år. Jeg vil påstå at dette var mye jevnere og bedre enn selveste Sturgill Simpsons sagnomsuste konsert på Madam Felle i fjor.
https://www.youtube.com/watch?v=0DoiXoeW_40
