“What do you want out of this?” sier en stemme. “A little more Steve Earle, a little less heroin” svarer Jon Latham. Dialogen mellom produsent og artist legger lista for Real Bad News.
Debutant Jon Latham er et av de mest spennende navnene på høstens releaseplan. På Real Bad News hører vi inspirasjon fra alle våre klassiske favoritter, og kombinert med Lathams gnistrende tekster og et band som fyrer på alle sylindre, så har dette blitt en diamant av en plate.
Jeg stod foran scenen på Basement East i Nashville og ventet på Aaron Lee Tasjan sammen med Rainmakersbassist Rich Ruth. Han hadde nettopp holdt et foredrag om bassforsterkeren han solgte til bassisten som holdt på å koble seg opp på scenen. Denne kvelden spilte Keith Cristopher med Aaron Lee Tasjan & Friends. Den gang han kjøpte bassforsterker av Rich Ruth spilte han i The Georgia Satellites. For å gjøre en lang (og morsom) historie kort (og langt fra morsom), så endte bassforsterken sine dager under flommen i Nashville i 2010. Da var den eid av Satellites-frontmann Dan Baird.
Tasjan gikk på scenen, og til tross for et herlig sett og gnistrende gjesteopptredener fra såvel Lilly Hiatt som Kevn’ Kinney, så var det mannen på akustisk gitar og kor/vokal på høyre siden av scenen som fanget oppmerksomheten. Han sang som en konge, og hadde en intensitet og tilstedeværelse på scenen som gjorde meg nysjerrig på hva denne fyren måtte ha å vise til på plate.
Etter konserten oppsøkte jeg fyren, og på forespørsel om han hadde gitt ut noe så var svaret ganske kontant; debutplaten var sendt til pressing! Etter denne kvelden så møtte vi på Jon og familien på absolutt alle konsertene vi var på under AMA2015. Noe som skulle tilsi en upåklagelig musikksmak…
Noen smakebiter fantes på YouTube, og økte effektivt forventningene. Og når platen fikk sin første avspilling så ble raskt alle forventninger innfridd. For Jon Latham har laget akkurat en slik plate jeg liker. Full av gode tekster, og låter som treffer melodiøret perfekt.
Latham har en av de stemmene som høres ut som om den er helt på bristepunktet av hva den kan tåle, og du bare venter på at den skal sprekke. Men hele tiden klarer han å presse den enda litt lengre. Den brister aldri, og er så genuint uttrykksfull at du føler hvert ord han synger på kroppen.
En låt som høres ut som om den er fra en av Ryan Adams uutgitte prosjekter fra tiden rundt Gold starter platen, og “Major Key” har blitt en monumental innertier av en låt som elegant omtaler blant annet Don Henley og Charlie Rich.
“Dorothy” kan høres ut som en låt fra en av de første platene til vår egen ORBO, og den litt 30-talls noir-stemningen i låten er innsmigrende deilig.
Keep your eyes under the red light,
in the corner of the bar.
And in that fleeting moment,
you’ll find me and my guitar.
This is not just what I do now,
this is who I am.
And I’m coming back to see you when I can.
…avslutter “When I Can”. Det oser av ensomhet, lange kjøreturer, mørke kvelder, våt asfalt og samtidig selvsikkerhet bak et valg om å reise rundt for å synge om det man har på hjertet.
Servitørjobber i USA er jo en gjenganger i alle filmer, tv-serier og i en lang lang rekke sangtekster. Jon Lathams bidrag er en sterk historie om å jobbe å gølvet for lite lønn, uten særlig utsikter til noe annet enn å få tildelt det mer innbringende skiftet. Ønsket om å gjøre noe mer ut av livet er påtrengende og fordømt godt beskrevet.
En saftig låt som kunne gjort seg på en hvilken som helst plate av Tom Petty, og et av Real Bad News’ mange store høydepunkter.
She don’t wanna’ be a memory
She don’t wanna be a muse
Jeg har 3-4 store favoritter fra denne platen. “When I Can” er en av dem. Den neste følger rett etter, i den aldeles brilliante “Hand Me Down Heart”.
Her skriver Latham ærlig talt som en sønderknust John Moreland, og vrenger sjelen sin for alle som vil høre. Og det er umulig å ikke bli oppslukt av denne teksten, som er så full av hjerte, ensomhet, hjertesorg og samtidig så håpefull. Teksten og tittelen er så full av elegante vendinger, og spekket av inspirerende observasjoner av egen reaksjon på hjertesorg.
Låten er stjerneeksempelet på hvordan Latham regelrett kryster stemmen sin til det ytterste, han ligger hele tiden på den syltynne eggen hvor man når som helst venter at stemmen sprekker, men han klarer hele tiden å presse ut litt mer følelse. Og den hjerteskjærende anstrengelsen setter en unik spiss på låten som gjør at vi klamrer oss til hvert ord han gir oss.
Latham og hans akustiske gitar er de eneste deltakerne i den nydelige “Conversation At The Wedding”. Refleksjoner fra et bryllup. Nedskrevet og tonesatt. Hjerteskjærende vakkert. Produksjonen er helt perfekt, og helt mot slutten understrekes de siste ordene av et kort besøk fra et knippe tangenter. Måten han fletter inn Alanis Morisette er like elegant som produksjonen. Dette er en slik låt som ikke kan beskrives, men må høres. Teksten har så mange lag, og er så godt strukturert at den kan leses på et uttall måter.
It’s not Alanis’ fault, it’s not ironic at all.
Just like rain on your wedding day.
Singelen “Anesthesia” er en saftig rocker som ethvert band ville gitt gitararmen for å lage.
It was real at the time,
now it’s nothing but a dream
nothing but a dream in my mind
…. synger han, og tar oss med inn i et drømmelandskap hvor en fabel rundt tapt kjærlighet, kombinert med en bedøvende oppgitthet gir det hele den følelsen alle i situasjonen har kjent på. Er det virkelig sant? Er det over? Hva gikk til helvete? Hva gjør vi nå?
Høydepunktene strømmer på – og låten jeg lenge utropte som min favoritt heter “The Frame”, hvor Latham nok en gang legger hjertet sitt på bordet og sier “Slik har jeg det.” Et forhold oppsummeres gjennom bildene som ligger igjen. Låten har et knippe av mine favorittlinjer på denne platen, der “a picture ain’t perfect, ’til it finds the perfect frame” er en perfekt hentydning til hvordan et forhold kan se så fint ut det vil på bilder, men før rammen er rett så mangler det viktigste…
Det handler om håp og det å finne styrken i seg selv til å bygge opp igjen det som er ødelagt i “Cold Stones & Broken Rubble”. En deilig fele underbygger vokalen, og gir det hele en ekstra dimensjon. Tristheten i felen, opp mot ønsket om å finne tilbake til det som en gang var bra er en perfekt kombinasjon.
“The Braver Man” følger opp optimismen fra “Cold Stones…”, og handler om å tørre å ta sjansen på noe som potensielt kan gå lukt til helvete…
“Ginsberg” starter med et par av de beste setningene på hele platen;
If you’re looking for my generations greatest mind
start somewhere below the poverty line
Between final notices and late day fines.
That’s where they tend to be.
And if you’re looking for the truth,
that’s twice as hard.
‘Cause nobody wants to put down the guard,
It’s probably buried in your own back yard,
you gotta dig it up yourself to see.
Det er banjo og munnspill, det er trøkk – det er en låt Steve Earle stolt kunne presentert som sin egen. En rekke brilliante låtskrivere og diktere flettes inn i teksten på utsøkt vis – der han jakter på essensen i det de har skrevet og hvordan det påvirker ham og samfunnet rundt oss.
Platen avslutter med den nydelige “Conversation At The Funeral”, som handler om Lathams bestefar. Det er en hjerteskjærende nydelig hyllest til en person som helt tydelig har betydd mye for Latham gjennom oppveksten.
Jon Lathams Real Bad News er en av de beste debutene jeg har hørt, og seiler elegant inn i bunken over årets aller beste plater.
Du kan høre den overalt hvor musikk streames, eller kjøpe den på cd via CDBaby.
[…] Session kommer fra Jon Latham. Vår kjære venn fra Kennesaw, Georgia har gitt oss platene Real Bad News og Lifers, og etablert seg som en stemme å legge merke til både der borte og her […]
[…] spiller for tiden inn sin nye plate Lifers i Fort Dakota Studios i Nashville. Oppfølgeren til Real Bad News tegner til å bli noe helt spesielt. I forbindelse med Americanafest så tok vi en prat med Latham […]
[…] du ikke har sjekket ut hans debutalbum Real Bad News, så er det på tide å gjøre det […]