Signe Marie Rustad – Hearing Colors Seeing Noises (Safe & Sound Recordings)
Signe Marie Rustad kommer fra stedet Rustad ved Elverum og er ute med sitt andre album akkurat nå i disse dager. Hearing Colors Seeing Noises heter det nye albumet og sammen med Marcus Forsgren som produsent og en gjeng dyktige musikere har Rustad laget et usedvanlig vakkert og spesielt album.
Hearing Colors Seeing Noises er altså Rustads andre album. Debuten, Golden Town, kom i 2012 og høstet gode anmeldelser i den norske musikkpressen, noe også hennes nye plate ser ut til å gjøre. Hearing Colors Seeing Noises er blitt et annerledes album enn debuten, men med den samme perfekte stemmen og vokalen. Rustads aller viktigste våpen er hennes imponerende stemme. Med største presisjon og nøyaktighet treffer hun med alt i sentrum av målet det siktes mot og med aller største naturlighet flyter det engelske språket bedre fra Rustads tunge enn det gjør hos de aller fleste andre norske artister.
Musikalsk er dette albumet noe mer neddempet og kanskje noe mer utfordrende å bli kjent med enn forgjengeren. Til gjengjeld er det ofte at plater som denne blir husket lengre og elsket sterkere enn andre. Nettopp fordi at de har noe mer enn bare en fasade å by på, det finnes et stort bankende hjerte bak disse låtene og en bevissthet rundt sammensetningen av musikk og poesi.
Det er vanskelig å sammenligne Signe Marie Rustad med andre artister, men at man til tider tenker i retning av sterke kvinnelige artister som Kate Bush og Tori Amos er nesten uungåelig. Rustad er nok noe mer folky i det musikalske uttrykket enn de to, kanskje noe mer i retning av Sandy Denny til tider, men poesien er, uansett referanse, minst like nennsomt ivaretatt. Fra den sparsommelige og silkemyke akustiske tonesettingen til “Pizmotie Deciphering” og “The Crystal Horse is a Liar” til den mektige og altoppslukende “The Space Song”, så er det ordene som spiller hovedrollen.
In through the window a new day
Silently gliding on wings
Gently corrupting the breathing
of two lovers sleeping in
Ovennevnte tekstsitat er fra “Pizmonte Deciphering”. I “The Space Song” føles lyden så uendelig mye større, men det er fortsatt de elegante korte setningene som regjerer gjennom hele låten.
Tonight I saw the moon’s face
And I thought of you
Going crazy in space
I wouldn’t know what to do
De største dramaene finner man like gjerne i de mest stillferdige og akustiske låtene som de mest symfoniske. “The Space Song” er selvsagt en umiddelbar favoritt, men også det litt mørke tittelsporet, “Hey Love” og “You Belong To The City” er låter som byr på dramatikk i mellom og bak linjene. Rustad skriver om savn og kjærlighet på en måte som i tillegg til å være svært lyrisk, kanskje også reflekterer hennes oppvekst i grenselandet mellom ro og rastløshet, slik det ofte føles å vokse opp på bygda.
Dette er ingen rendyrket americana eller countryplate, selv om den til tider sveiper innom sjangrene. Det er heller ingen andre sjangere som får lov å legge beslag på hele platen alene. Produsent Forsgren har sammen med Rustad klart å finne en tidløs tonesetting og produksjon. Hearing Colors Seeing Noises er et album som ikke har plantet røttene sine i en sjanger eller tiår alene, men som lever og ånder fordi det er inspirert av det beste fra musikkhistorien og fordi det er gjort av like deler nødvendighet og kjærlighet.
6. oktober går startskuddet for en landsdekkende releaseturné, med slippkonsert på Mono i Oslo. Med seg har Rustad et meget kompetent band, som i tillegg til folkemusiker Annar By, består av musikere som har spilt med blant andre Luke Elliot, St. Thomas, Folque og Erik Lukashaugen.
06. oktober Oslo, Mono, slippkonsert
07. oktober Elverum, Matglede, slippkonsert
08. oktober Drammen, Union Scene
09. oktober Halden, Siste Reis
28. oktober Tromsø, The North Country Fair / Blårock
18. november Bergen, Chagall
12. januar Trondheim, Moskus
14. januar Asker Kulturhus
21. januar Skien, Lundetangen
26. januar Elverum Kulturhus
[…] Jan Eiesland, Dust of Daylight: “Det er vanskelig å sammenligne Signe Marie Rustad med andre artister, men at man til tider tenker i retning av sterke kvinnelige artister som Kate Bush og Tori Amos er nesten uungåelig. Rustad er nok noe mer folky i det musikalske uttrykket enn de to, kanskje noe mer i retning av Sandy Denny til tider, men poesien er, uansett referanse, minst like nennsomt ivaretatt. (…) Hearing Colors Seeing Noises er et album som ikke har plantet røttene sine i en sjanger eller tiår alene, men som lever og ånder fordi det er inspirert av det beste fra musikkhistorien og fordi det er gjort av like deler nødvendighet og kjærlighet.” […]