Anders Dahlberg – Dancing With Stars

La meg bare få dette ut først som sist; som jeg har ventet på denne debutplaten.

Anders Dahlberg har funnet seg selv som artist og laget et av de fineste debutalbumene jeg kan huske å ha hørt her hjemme. Eller der ute. Sammen med produsent og strengevirtuos Knut Hem så har Anders laget en solid, tekstbasert plate – spekket med fengende melodier og toner som treffer absolutt alle strenger i mitt musikkhjerte.

I januar 2013 dumpet det inn en mail med en mp3-fil fra Dahlberg senior, som jevnlig leste det som den gang het “Musikkbloggen Hør nå… hør nå!”, og mente at sønnen Anders var inne på noe som burde passe inn på bloggen. Låten, “The Truckers, the Women and the Band” – som heldigvis er med på denne platen – la ikke skjul på at Dahlberg senior hadde rett.

Vi inviterte Anders Dahlberg inn som første gjest til Dust of Daylight Sessions, der han bevæpnet med gitar og to tettskrevne notatbøker med låter. Tre låter ble fremført, og det sier litt om kvaliteten på materialet hans at bare én ble funnet verdig til en plass på Dancing With Stars, for nivået var skyhøyt selv den gang. DoD Session ble timet til release av EPen han ga ut sammen med Hønefossbandet The Rusty Gold, og var en skikkelig godbit du fortsatt kan finne på Bandcamp.

Allerede den gang samarbeidet Anders Dahlberg med Knut Hem. Og når debutplaten ble planlagt var det heldigvis Hem som ble valgt som produsent. For det som har vært responsen fra en del jeg har spilt tidlige Dahlberg-låter for, har vært “det låter veldig som Ryan Adams, dette her?”. Og det gjorde det nok i en periode. Men det er derfor vi har produsenter.

Foruten at artister selv finner sin form, så har påvirkning utenfra enormt mye å si. Det er derfor vi har folk som Phil Spector, George Martin, David Mayfield, Kai Andersen, Rune Berg… vel, listen er lang – og Knut Hem har virkelig klart å finne essensen i tekstene til Anders Dahlberg – og helt garantert bidratt til å lokke Dahlberg selv frem fra skyggene der han hang sammen med sine tidlige inspirasjonskilder.

Knut Hem bidrar på en rekke instrumenter, og bidrar på den måten til lydbildet i sin egen produksjon- men aldri på en måte som overdøver Dahlbergs eget musikalske uttrykk. Balansen er perfekt, og det merkes at disse har jobbet sammen en stund. Dahlberg spiller dessuten gitar, piano, munnspill og banjo. Trommene gestaltes av Bjørn-Arne Fremstad Karlsen (Rusty Gold), og på bass møter vi Daniel Odda (Rusty Gold). Reidar Standahl Håndstad (Rusty Gold) spiller gitar, og Knut Hem tar seg naturlig nok av Dobroen, samt lapsteel, weissenborn (en snodig, akustisk gitar som låter som en blanding av dobro, lapsteel og langeleik – med litt dyp bass. YouTube it!), foruten orgel og piano. Den utsøkte koringen kommer fra Camilla Thorsen mens Jørgen Tangen Bendikssen (Drolsum Stasjon) spiller fele på noen av låtene. Atle Rakvåg (Johns Quijote / Buckshot Hunters) spiller kontrabass på en låt og Eivind Ystrøm Petersen (blant annet fra Spilled Soup, og mye brukt jazzgitarist) spiller gitar på en låt.

Det er noe med stemmen til Anders Dahlberg som tidlig fanget meg. Han synger om ting som helt tydelig betyr noe for ham, og det føles som om han har levd alt han synger om. Ut fra tema og troverdigheten i stemmen så skulle han vært nærmere 70 år nå, og med et intenst levd liv bak seg.

Låtene er så utrolig varierte, og samtidig så passer de så godt sammen på plate. Her er det vakre ballader, her er det rufsete Whiskeytown-country, her er det svære rockelåter som kunne funket som fy på et svært stadion. Det er store doser Heartland-rock her, og elementer både fra Tom Petty, gammal Mellencamp og tidlig Ryan Adams. Men det er også et glimt av litt Bakersfield bak en gardin, og hvis du flytter den gitarforsterkeren der og ser bak – så finner du tekstlige inspirasjoner som Townes Van Zandt, Steve Earle og Guy Clark. Og Ryan Adams, den gang han skrev tekster som betydde noe for ham.

En låt som åpningssporet “Undertaker” kunne fått et fullsatt Valle Hovin til å hoppe opp og ned av pur glede. Dette er stadionrock så det holder – og Springsteen kunne covret denne uten å skjemmes et sekund. Jada, jeg sa det. Rett ut. Selv om Trond Svendsen nå vil poppe opp i Facebookchatten min og starte samtalen med “Rune…. “. Men seriøst, hør etter selv ‘a! Gitarene. Riffet som ligger der og bare får deg til å ville spille luftgitar. Orgelet. Pianoet. Koringen. Og Trommene. For noen herlige trommer, som umiddelbart får deg opp på beina for å hoppe opp og ned. Årets gladlåt? Ja, jeg tror jammen det.

I’ve seen the undertakers ride and it’s headed home
Where the cold wind blows, and the work is left undone.

Apropos gladlåt, så er singelen “Dancing With The Stars” nok et eksempel på akkurat det. Vi hadde premiere på musikkvideoen for et par uker siden, og det refrenget har gått og surret i hodet mitt siden den gang. Et typisk klistrerefreng man aldri blir kvitt (eller går lei).

Knut Hem slipper seg løs i “Drew”, som er en svevende ballade for alle som likte Ryan Adams Heartbreaker og Gold. Så tar vi turen til Little Feat, der “Flaming Heart” – komplett med blåsere og en lett funky rytme bistår teksten som brennende kjærlighet på tross av store utfordringer. Jeg elsker disse to linjene:

She always have to argue, that I can’t play guitar
but I can’t get enough of her flaming heart.

Temaet i “Sold All My Stories” er en ganske så elegant vri på musikeren som selger sjela si til de som vil høre på. Duettstemmen til Camilla Thorsen kan ikke undervurderes her, den gir låten egenart. Og bare hør på Knut Hem fylle inn tomrommene i denne låten. Vidunderlig.

I sold all my stories,
my downs and my glories in bars.
They haunt me so often,
when I try to sleep I get lost.

“Don’t Drag Me Down” er en melodisk dyster fortelling om å ikke la seg undertrykke eller trekkes ned i søla.

Jeg måtte finne frem igjen den originale demoen jeg en gang fikk av “The Truckers, The Women and the Band”, for å sammenligne med den gnistrende versjonen som har havnet på Dancing With Stars. Og for meg er det det synligste beviset på utviklingen Dahlberg har gjennomgått. En monumental låt, der fela til Jørgen Tangen Bendikssen løfter det hele til stratosfæren – kombinasjonen med Hems dobro er rett og slett herlig. Og jeg har alltid elsket denne låten og teksten – som virkelig fant sin form i denne sammensetningen.

På “Mary Jane” så føles det som om han har plukket alt det vi synes er stilig, kanalisert sin innerste Springsteen og laget noe av det mest fengende øresnopet jeg har hørt på lenge.
Elementer fra låten minner meg om Dahlbergs gamle låt “Sweet Looking Girl” – samtidig som vi får et eviggrønt refreng og en låt som høres ut som en av de vi har hørt på radio siden tidlig på 70-tallet og aldri blitt lei.

Det mest tydelige elementet fra Ryan Adams kommer på “Take Me With You Go”, der Dahlberg – godt støttet av Camilla Thorsen, gir oss en vidunderlig ballade om savn. Denne hadde ikke gjort seg bort på Gold. Ja, jeg sa det. Rett ut. Men Dahlbergs personlige tekst er det som virkelig gir dette vinger til å fly. En av årets vakreste låter. Og disse linjene? Ahhh!

You see I’m pretty sure I only have one of you,
but you seem to have many like me.
Well, do they make you happy?

Du kan høre fortvilelsen og usikkerheten som beskriver en litt for ensidig kjærlighet, og når han følger opp med denne avslutningen så er det ikke et øye tørt i salen…

If I stole all the rhymes in Nashville,
and wrote you a song to sing when we’re apart.
Just some words that could live through you,
to never forget a lover from long ago.
So I can be with you when you’re gone.

Dahlberg avslutter med pianoballaden “Wedding Gown”. Et skrivekurs jeg gikk på hadde veldig fokus på vinkling. Det hadde dessverre ikke fokus på å begrense seg lengdemessig, men det er en annen diskusjon. Det som slår meg på noen av disse låtene er at Dahlberg er så flink til å finne en liten vri på temaer vi jo vet kan tværes ut i det uendelige. Typisk; kjærlighet og ulykkelig kjærlighet. Men han har en bittelitt annerledes vinkling på et par av låtene som gir det en friskhet og gjør at det skiller seg ut fra mengden. “Wedding Gown” er er veldig godt eksempel, der ulykkelig kjærlighet nesten blir vakker når den blir beskrevet på denne måten.

Dancing With Stars har blitt en generøs maktdemonstrasjon av en debutplate. Dahlberg har brukt tid på å plukke ut akkurat de riktige låtene fra det jeg antar er et særdeles rikholdig arkiv. Han har funnet sin egen stemme og sin egen musikalske form, og sammen med Knut Hem og resten av musikerne på denne platen så har de rett og slett truffet blink. Jeg elsker denne platen!

Lytt til Dancing With Stars, jeg er overbevist om at du vil like det du hører.

18. november er det releaseparty på Sørsida Bar & Grill i Hønefoss, der det faste bandet The Rusty Gold er med og backer sammen med Knut Hem.

Etter nyttår planlegger Dahlberg og bandet å dra ut på landeveien i mars/april for å spre dette til folket. Deretter er tanken å gi ut en EP i løpet av 2017.