Hva om man likeså godt tar en stor porsjon Joni Mitchell, en solid mengde Emmylou, legger til litt ekstra fingerspissfølelse plukket fra låtskriverbøkene til Clark og van Zandt og bare blander det godt? Med det resultatet at musikken hverken låter helt folk eller helt country, men lyser opp som en fullblods klassisk amerikansk singer-songwriter plate med all sin lengsel og smerte og livsrealisme. Der har du Honest Life av Courtney Marie Andrews. Jeg kan avsløre med en gang, dette er smellvakkert!
Etter at hun dro ut i verden som 16-åring, la barndomshjemmet i Arizona bak seg, og levde mer eller mindre mer enn ti år på veien rundt i hele verden, så gikk Courtney på en ordentlig hjemlengselsmell i Belgia og hun begynte å skrive låter til sitt neste album med en stor klump i magen. Hun bestemte seg for å flytte hjem til USA, til staten Washington og til en liten småby utenfor Seattle. Hun tok seg jobb på en liten lokal pub og deretter kom resten av låtene til albumet til verden. Melodier og tekstlinjer om det ærlige livet begynte å trille fram etterhvert som det dukket opp nye mennesker i livet hennes.
Alt hun festet til papiret på veien hjem og etter at hun kom tilbake til USA har blitt til Honest Life. Albumet ble utgitt i august i USA, men dukker først nå opp på alle plattformer her i Europa via Loose Music og Rootsy. Og godt er det at det endelig blir tilgjengelig, for denne plata har jeg rett og slett venta på å få dele med dere.
Andrews synger om ensomhet, kjærlighetssorg, hjemlengsel, håp og tvil og en sterk tro på at mennesker som er ærlige mot seg selv, rett og slett lever et bedre liv. I låten “Irene” synger hun om retten til å elske ubetinget den som hjertet banker for.
The heart is funny Irene, you can’t control who it wants to love,
So let it love, Irene, man or woman, or anyone it wants.
You dream of the north, Irene, well than that’s where you oughta be,
But you gotta want it, Irene, don’t follow any path half-heartedly.
Et annet favorittøyeblikk på plata er når hun setter i gang på “How Quickly Your Heart Mends”. Kjære vene, damen skriver tekster og synger disse så det trenger gjennom til de aller mest hardhudete av oss. Og når det i tillegg lurer en pedal steel i bakgrunnen og melodien minner om en gammel Townes-låt, da…
The jukebox is playin’ a sad country song,
For all the ugly Americans,
Now I feel like one of them,
Dancin’ alone and broken by the freedom.
Å trekke fram enkeltlåter på et så sterkt album som Honest Life er, blir alltid litt enkelt siden albumet forteller en komplett historie om en periode i Andrews liv som hun tok regien på selv, akkurat som hun også har gjort med Honest Life og produserte hele plata på egen hånd. Sjelden opplever man album som er så helhetlig utført, så gjennomtenkt og ærlig. Men, skal jeg nevne en låt, utenom de to som allerede er nevnt, da må jeg trekke fram “Table For One”. Denne perlen med all sin ensomhet og uvisshet er en intet annet enn en klassiker. Melodien og tematikken er ikke ukjent for all som har hørt litt countrymusikk tidligere, men Courtney nailer oppgaven fullstendig med sin vinkling og ikke minst med den atmosfæren hun klarer å skape i låten.
Atmosfæren som hviler over albumet og stemningene som bølger seg over hver scene Andrews skaper på plata, det er noe av det som gjør dette til et helt spesielt album. Honest Life med sitt delikate lydbilde får fram stemninger som minner om den spesielle epoken da alt.country vokste seg inn mange musikkhjerter for rundt tjue år siden.
Andrews er ikke redd for å la sine egne følelser sine komme til overflaten i hver eneste låt, noe som gjør dette til et helstøpt personlig album som griper tak i dag og skriker troverdighet og selvopplevd i langt større grad enn noe annet jeg hørte i hele 2016. Hører vi utelukkende på albumets musikalske retning, så er den til mange tider fylt av et bestemt drag av fordums storhet, men hele tiden er det spennende og føles moderne. Courtney Marie Andrews treffer tørt land der hun lander i det moderne singer-songwriter/folk/americana landskapet.