Fortsatt høy på gårsdagens møte med Patterson Hood så tok vi turen innom den lokale tacosjappen som har holdt oss med frokost de siste dagene, og satte kursen mot Little Harpeth Brewing og årets første offisielle dagshow.
Lilly Hiatt inntok scenen, med far John i publikum. Hun presenterte låter fra sitt nye album, og låter bare bedre og bedre for hver gang vi hører henne. Bandet er samspilte, låtene er kraftfulle – og Lilly er så sjarmerende på scenen at hun kan smelte selv det mest steinharde hjerte på sin vei.
Etter konserten ble det tid til litt “hei og takk for sist”, komplett med platesigneringer, før Texas Gentlemen stod klare. De låt rett og slett så kjedelig at jeg hoppet i en Lyft for å finne Last Chance sin bakgårdsfest.
Trafikken i Nashville er et mareritt, men vi kom fram før settet til Sally Jaye var over. Hun presenterte låtene sine, og gjorde at vi gleder oss til Ladies Gun Clubs konsert på Cafe Rooster festen på lørdag.
Deretter fikk vi gamle venner og store helter etter tur; Tim Easton, Jon Latham og Austin Lucas. Tim var on FIRE, og spilte gitar så asfalten krøllet seg. Jon Latham hadde mistet stemmen, men gjorde en hederlig innsats og vel så det, og Austin ga oss et par nye låter fra den kommende platen som gjør at vi gleder oss enda mer. Dessverre måtte jeg løpe fra festen før Joey Kneiser gikk på scenen (i år IGJEN) for å rekke å tilfredsstille crushet mitt på Lilly Hiatt.
Hun hadde nemlig sikret seg en spot på Jack Whites Third Man Records. Jeg har aldri sett noen live der før, så kombinasjonen var perfekt. Sammen med CowtownChad fant jeg plass kliss foran scenen, og Lilly ga alt hun hadde og vel så det. Lyden i lokalet er så nær perfeksjon som det er mulig i et konsertlokale. Det blå lyset gir det hele et særpreg, kombinert med dyrehodene på veggen – blant annet elefanten vi kjenner fra American Pickers. Buene i taket og på gulvet bidrar til perfeksjonen, og jeg tror knapt jeg har hørt et rockeshow låte så velprodusert. Alle instrumenter er krystallklare, vokalen er helt perfekt skrudd inn – og det er rett og slett en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt.
Lilly spiller stort sett låter fra den nye platen, men krydrer med et par fra den forrige, sånn for smakens skyld. Hun trøkker til og viser at det hun har skrevet kommer fra hjertet, og med smilet hun hele tiden har på lur så er det tydelig at hun koser seg flett fordervet.
Et raskt stormløp over til Cannery, der konserthuset venter med en Rootsyaften. Først ute er Cordovas. Og for å si det som alle musikere du møter i Nashville: “You HAVE to see the Cordovas”. Akkurat der og da, så var de verdens aller beste band. Maken til samspilt og musikalsk samling har jeg aldri sett maken til.
Jeg er jo veldig glad i platen, og var spent på om de klarte å levere live. Og la meg si det så enkelt som at de LEVERTE. DØNN solid, perfekte harmonier, både på vokal, gitar og bass. Tostemte gitarer, understøttet av bassisten som legger seg noen halvtoner under – men samme riff. Keyboardisten ligger og fyller ut, og trommisen dekker de rommene som er igjen. Alle i bandet synger, og flytter mellom mikrofonene som det trengs.
De utstråler en musikalitet som er helt overveldende, og jeg forstår hva alle lokale musikere snakker om. De som har hørt platen; den yter dem ikke en millimeter rettferdighet sammenlignet med det livebandet de er. For de er enkelt og greit et av planetens aller aller beste liveband!
Våre venner i SUSTO fikk utfordringen å følge Cordovas, og selv om det er en umulig oppgave, så ga de alt de hadde – og sørget for å sikre seg et enda større publikum. Spillegleden til bandet, og intensiteten til vokalist Justin gir dem et særpreg og en kraft som kommer til å løfte dette bandet til internasjonale høyder om ikke alt for lenge. For dette kommer til å bli stort. De har melodiene, tekstene og sjarmen som trengs. Vi fikk en fin samling låter fra de to platene, og bandet fikk virkelig vist seg frem. De har en travel uke, og spiller overalt. Justin var også gjesteartist hos Cordovas og hos Futurebirds senere på kvelden.
Nytt sceneskifte, og undertegnede tok turen inn til High Watt, for å se Gill Landry med fullt band. På dagen ett år etter at Gill bodde på gjesterommet mitt, så gir han oss en helt vidunderlig konsert basert på både nye og gamle låter. Han har blant annet med seg felespilleren til Joshua Hedley, og harmoniene hennes bygget perfekt under Gills deilig grove stemme. Det lover bra foran den nye platen, og han er jo en gudsbenådet gitarist. En aldeles overjordisk vakker kveld på High Watt, som så gjerne kunne vart i to timer til.
Men det var det ikke tid til – for i etasjen under så stod Drive-By Truckers klare i et smekk fullt Cannery Ballroom. Og det er én ting å se The Mighty Truckers i Norge eller Europa, det er noe helt annet å se dem på hjemmebane. Alle og enhver som har muligheten; grip den!
Jeg var temmelig “meh” etter Oslokonserten, de låt bare sånn passe inspirert og virket slitne. Det var ikke tilfelle her. Konserten startet temmelig slapt med to låter fra det nye albumet, før de fliste til med en hitparade jeg aldri har hørt maken til. Og når Cooley synger “Shit Shots Count” så hele salen vibrerer, så er det perfeksjon i musikalsk form.
Publikum oppfører seg også helt annerledes. Det er ingenting av den norske “nei, dette er min plass” tankegangen. Fem ganger ble jeg høflig dyttet foran noen andre som var høyere enn meg, helt til jeg stod kliss foran scenen. Og det var ikke bare meg det skjedde med.
Når siste tone roet seg ned i ballsalen, så fant jeg plustelig Justin Osborne på scenen med Futurebirds. Ikke et akkurat imponerende band – som av en eller annen grunn fikk spille to timer, mot de andres 45 minutter. Osborne gjorde CCRs Lodi så alle hoppet, og det var tydelig at de hadde det gøy.
Oppe i High Watt gikk jeg dessverre glipp av The Kernal, men Harald hadde heldigvis åndsnærværelse nok til å få med seg mannen som etter rapportene leverte varene – komplett med dress, sveis og en positur som heller tilsa maskingevær enn gitar.
Gårsdagens vinnere var uten tvil Cordovas, selv om det totalt sett var den beste enkeltdagen i Nashville noen sinne. Men Cordovas dere… Cordovas! You HAVE TO SEE THE CORDOVAS! Du har IKKE levd og opplevd livemusikk før du har sett Cordovas live.
(Jeg beklager kvaliteten på bildene, lyssettingen i går var stort sett katastrofal – men det tar seg opp når jeg kommer hjem og får redigert bildene fra speilrefleksen. Da blir det bildebonanza på bloggen)
