Caw Caw Blues, A Guy Clark Story

«There were two crows who built a nest, in a windmill derrick. It was out around Lubbock. Windmill derrick wasn’t much but, about halfway up in the derrick was a crow’s nest. It was like this big around and it’s made out of barbed wire. Only takes two to make a murder of crows. Well the crows, they go in there and catch baby rattlesnakes and have them over for lunch. Then lying in there’s just skin and bones, skin and bones, skin and bones. Far out. I’ve been trying to write a song about it ever since»

Slik slutter Darrell Scott sin låt, “Down To The River”, åpningssporet på albumet Couchville Sessions fra 2016. Det er en lett skjelvende, men fast og intens fortellerstemme som prater om synet av kråkene. Mannen som forteller historien, er låtskriverlegenden Guy Clark. Den karakteristiske stemmen hans skildrer et dystopisk bilde av glupske rovfugler, et bilde som brenner seg fast på netthinnen og i hjernebarken til de som hører fortellingen. Guy var besatt av tanken på disse kråkene og han brukte en hver anledning til å snakke om de.

Våren 2015 hadde Darrell Scott flyttet fra 23 år med storbyliv i Nashville til Cumberland Plateau et sted mellom Knoxville og Nashville. Han hadde bestemt seg for å bryte med storbyen for å starte et bærekraftig liv som selvforsynt outsider. Med mye mer tid i hverdagen til å utforske sin egen musikalske kreativitet og skaperevne, ble det også tid til å reflektere over sin egen backkatalog og produksjon.

I bagasjen fant Scott fram en master med gamle preserverte og uutgitte opptak og låter fra årene 2001 og 2002. Fjorten låter som en gang ble spilt inn i hans egen stue i Couchville Pike rd. i Nashville, men som aldri ble utgitt eller ferdig behandlet. Darrell bestemte seg for at sangene var for gode til å ikke brukes til noe bedre enn å ligge hermetisert hjemme hos han selv. Han startet en prosess med å legge på ekstra spor både med stemmer og musikk før klargjøring med ny miks og mastering. Deriblant fikk Scott med denne mørke monologen fra Guy Clark, som trolig er noe av det siste Clark bidro med på et album før hans bortgang i 2016.

Selve låten handler om å retten til å leve livet som en fri sjel og den handler om festing og musikk. Gjengen som Scott synger om i låten holder fest nede ved elven. Det er “red wine and white lines, blue smoke and good times” i følge teksten og det strømmer vellydende amerikansk musikk fra en gammel radio. Ingen bryr seg om hva slags sjanger musikken er, så lenge den har sjel…

«We won’t give a damn if it’s Rock, Folk, Country or Blues»

Et av versene på «Down To The River» forteller også i store trekk og med levende bilder historien om hvordan amerikansk musikkhistorie er gått i arv fra generasjon til generasjon og hvordan den har plukket med seg forskjellige regionale og kulturelle elementer underveis.

Now Woody fed Ramblin some old hobo chili
And Ramblin fed Dylan ‘neath a banana tree
And Guy and Townes made a stew down in Texas
And brought the whole hog down to Tennessee

Det handler om den melkeruten som kunstformen amerikansk musikk har utviklet seg langs. Nesten et tiår før Bob Dylan møtte Woody Guthrie, var Ramblin’ Jack Elliott mer eller mindre bosatt i et par år i huset til den legendariske protestsangeren og folkmusikeren. Ramblin Jack’ er på mange vis leddet som knytter Woody og Bob sammen. Da Guthrie var for svak til å opptre og spille i sine siste år, så var det Elliot sin evne til å kopiere og fremføre Guthries gitarspilling og låter som ble grunnlaget for mye av det Dylan lærte fra Guthries katalog. Elliott har senere fortalt at han er stolt av at Dylan lærte på samme måte som Guthrie selv hadde tilegnet seg kunnskap.

“I was flattered. Dylan learned from me the same way I learned from Woody. Woody didn’t teach me. He just said, if you want to learn something, just steal it—that’s the way I learned from Lead Belly.” – Ramblin’ Jack Elliott

At Dylan så ble et forbilde for unge låtskrivere på midten av 60-tallet, leder oss direkte til hvorfor Guy og Townes, på den tiden to unge karer fra Texas, drar til Houston og New York for å prøve lykken som artister. Dylan hadde med sine første album lagt grunnlaget for det yrket som vi i dag kjenner som singer-songwriter. Guy og Townes tok med seg sin udødelige Texas spirit og besluttsomhet ut i verden, fanget engasjementet fra folkscenen og bragte til slutt alle sine talenter til musikkhovedstaden Nashville. Der satte de en standard for låtskrivning som fortsatt lever i beste velgående blant dagens musikere. Dagens unge folk- og americanaartister og en stor andel av musikkbyens profesjonelle låtskrivere ser daglig til Guy og Townes verker for hvordan ord og fraser skal henge sammen i en historie.

I mai 2016 tok livet slutt for en aldrende Guy Clark som i mange år hadde slitt med skrantende helse. I sin låt «Red River», fra albumet Cold Dog Soup fra 1999, ber han på lyrisk vis sin ektefelle Susanna om å gravlegge han sør for ‘that Red River line’. I sitt testament hadde derimot Guy gitt helt nye instrukser for hva som skulle skje med hans etterlevninger. Hans ønske var nå å bli kremert og at asken skulle overleveres hans venn gjennom mange år, Terry Allen, skulle igjen inkorporere asken i en skulptur. Allen og Clark hadde ved flere anledninger snakket om dette og Allen hadde ofte spøkt med Guy og sagt at han skulle lage en geit i bronse og dytte asken hans opp i ræva på geita. «That’s perfect», svarte Guy.

Etter at begravelsesseremonien var overstått og Guy sitt legeme var kremert, var en stor gjeng av hans artistkollegaer og venner samlet for vake og gravøl. Sent på kvelden ble det klart at tiden for å bringe asken til sitt rette sted var kommet. I en leid turbuss satte Steve Earle, Rodney Crowell, Verlon Thompson, Shawn Camp, Joy Brogdon, Travis Clark, Jim McGuire og Tamara Saviano ferden mot Terry Allens hjem i Santa Fe, New Mexico. Over 18 timer senere var de framme hos familien Allen til en ny vake og en ny minnestund og Guy Clark’s aske hadde kommet trygt fram til sitt foreløpige endestopp.

Helt til han ikke var i stand til det lengre, hadde Guy Clark jobbet intenst med å fullføre låten om kråkereiret og klapperslangene. Dette reiret hadde lenge vært et av de viktigste samtaleemnene til Clark de siste årene og han brakte det alltid opp i samtale med nære venner. Det var konstant i tankene hans. Terry Allen mener at det var hans måte å fortelle om hva som skjedde i kroppen hans og med helsen hans de siste årene av livet. At Guy brukte det som en metafor for hvordan kreft og andre helseplager sakte men sikkert brøt ned den kroppslige delen av seg selv.

Det er i dag snart fire år siden asken av Guy Clark kom fram til Santa Fe og den kom Terry Allen i hende. Allen hadde lenge hatt en ide om å lage et kråkereir av piggtråd med Clark sin aske inkorporert, denne ble etter hvert vraket til fordel for en stor og majestetisk kråke i bronse. Akkurat slik man ser den for seg når man hører Guy fortelle historien. Deler av asken ble inkorporert i den smeltede bronsen og resten av asken fant Allen plass til i et forseglet hulrom i brystet til kråken, slik at den også fungerer som urne for asken til Guy Clark.

Kråken står på en fot av stål med utdrag fra teksten til en av Clarks låter, “The Cape”, etset inn rundt kanten av platen. Det ble tidlig klart at Allen ville donere skulpturen av kråken i bronse med Guy Clarks aske til Wittliff Collections på Texas State University i San Marcos, Texas. Denne uken kom skulpturen og urnen endelig fram til det som vil være Guy Clark sitt siste hvilested.

Wittliff Collections i San Marcos, Texas er et musem som er opptatt av å samle, bevare og dele den kreative arven fra sørvestens litterære, fotografiske og musikalske kunst. Wittliff presenterer store utstillinger året rundt, arrangerer opplesninger, kunstnersamtaler, foredrag og andre arrangementer.

Et halvt års tid før Guy gikk bort, ba han sin gode venn for mer enn 40 år, Houston kid’en Rodney Crowell, om hjelp til å fullføre låtprosjektet om kråkereiret av piggtråd. Guy hadde to vers, men helsen tillot han ikke å jobbe slik han ville og han kom ikke videre med låten. Et siste ønske fra Guy var at denne historien skulle fullføres. Crowell hadde ingen betenkeligheter med å hjelpe sin mentor og gode venn med å oppfylle hans ønske.

Låten ble med Crowell videre på arbeidsbenken og etter en tids bearbeiding var det klart at den fikk den plass på Crowells album, TEXAS, fra 2019. TEXAS er et album der Crowell utforsker sine Texanske musikalske røtter og med en imponerende gjesteliste av artister dykker han ned i et slags konseptalbum med Texansk musikk. Albumet er ladet med sjelfulle låter om Texas i alle kategorier og sjangre. TEXAS er folk, rock, country og blues i skjønn forening og med en stor porsjon Texansk særpreg og sjel. Akkurat slik Darrell Scott og gjengen krevde av musikken.

Crowell har gitt låten tittelen «Caw Caw Blues» og med seg har Crowell har fått en annen Clark venn, Vince Gill, på vokal. De to versene Guy hadde utfordret helsen og hodet sitt med å fullføre i sine siste år, har nå blitt til fem vers om et par kråker i et kråkereir av piggtråd et sted utenfor Lubbock, Texas.

Caw Caw Blues

Kilder:

- Tamaro Saviano - Without Getting Killed or Caught: The Life and Music of Guy Clark
- https://www.ninajohnson.com/news/terry-allen-giving-sculpture-made-with-guy-clarks-ashes-to-wittliff-collection
- https://www.thewittliffcollections.txstate.edu/about/history.html
- https://www.folkradio.co.uk/2016/05/darrell-scott-couchville-sessions-review/
- https://www.encyclopedia.com/education/news-wires-white-papers-and-books/elliott-ramblin-jack